Minihushistorie

Hvordan og når startet minihusbevegelsen, og hvordan ble den så populær?

#vagabondhaven #tinyhousemovement #tinyhousehistory

Jeg så mine første minihus da jeg reiste i New Zealand for rundt to tiår siden. De var strålende, sære kreasjoner som rullet rundt i bakgatene i landet, og så ut som noe som hadde rømt fra en barnebok, med all sin helter-skelter treverk, skjeve tak, fargede vinduer og uttrekkbare verandaer. Sannsynligvis hjemmebygde, sannsynligvis bygget med like mye moro som man kan ha når man bygger noe!

Det var på samme tur at jeg ble venner med Emery og Dawn, et fantastisk par i 70-årene, som bodde i en ombygd skolebuss et sted i New Zealands villmark. De hadde bodd i dette og andre selvbygde hjem mesteparten av sitt voksne liv. For dem var minihus ikke noe nytt – de hadde eksistert en god stund. Men hvor lenge, egentlig? Når startet minihusbevegelsen?

Man kan argumentere for at minihus har eksistert helt siden begynnelsen av vår arts arkitektoniske bestrebelser. For, tydeligvis, før vi begynte å bygge villaer, herskapshus og slott, har vi bygget enklere og mindre tilfluktssteder. Og enda lenger tilbake i historien, nærmere moderne tid, da sofistikerte hus ble normen, og da større ble bedre, har det alltid vært vandrende folk, nomader, sigøynere og andre reisende som fortsatte å bo i mindre og ofte mobile hjem.

Minihusbevegelsen som en uttalt motbevegelse er imidlertid et ganske nylig fenomen: den startet for bare rundt 20-⁠30 år siden som et kulturelt popularisert alternativ til den moderne trenden med at gjennomsnittshjemmet blir stadig større og dyrere, og den startet i USA.

Her er en veldig grov oversikt over noen av de viktige milepælene i denne bevegelsen. Fra de første kulturelle uttrykkene i form av litteratur fra 70- og 90-tallet; via Jay Shafers og andre pionerers første opptredener i mainstream media; til boliglånskrisen i 2008 som ga bevegelsen en presserende karakter og økt momentum; og til slutt den internett-drevne hypen i det følgende tiåret som gjorde minihuslivet fra en marginal bevegelse til noe de fleste har hørt om:

1973 Lloyd Kahn og Bob Easton utgir kompendiet Shelter, en av mine absolutt favorittbøker «... om enkle hjem, naturlige materialer og menneskelig oppfinnsomhet [...] om oppdagelse, hardt arbeid, gleden ved selvforsyning og frihet».

1998 Sarah Susankas The Not So Big House blir en bestselger. Det er en oppfordring til et skifte fra kvantitet til kvalitet, maksimering av bruken av rommet snarere enn rommet selv.

2000 Universitetsprofessor Jay Shafers minihus pryder forsiden av en avis i Iowa, noe som vekker stor interesse. Rundt samme tid starter Shafer også det første profesjonelle selskapet som selger minihus – Tumbleweeds minihus Company.

2002 Sammen med Gregory Johnson, Nigel Valdez og Shay Salomon danner Shafer Small Houses Society i 2002 med sikte på å støtte forskning og utvikling av mindre boarealer.

2007-⁠2008 I kjølvannet av boliglånskrisen når boligmarkedet bunnen, noe som fører til at interessen for minihus skyter i været til uante høyder.

2009-nåtid Ved hjelp av internett og sosiale medier får minihus massiv medieomtale. TV-programmer som Minihus Nation og Minihus Hunters, en rekke blogger og bøker øker populariteten til minihus og gjør dem tilgjengelige for et bredere publikum. I tillegg til DIY-ere dukker det opp stadig flere profesjonelle minihusbyggere, ikke bare i USA og Oseania, men også i land som Japan, Spania, Storbritannia og Tyskland.

Minihusbevegelsen beveger seg utover individet: De siste årene har stadig flere organisasjoner, byer og fylker anerkjent potensialet til minihus som en løsning på boligmangel og mer effektiv arealbruk.